Fant igjen livsgleden på Skattkammeret

I lange perioder av livet har Monica slitt med å få endene til å møtes for seg og sønnen. Hun forteller sin historie fordi hun håper å bidra til at terskelen for å be om hjelp blir lavere.


– Verdien av å bli sett og anerkjent er umulig å måle i penger. Jeg har lært meg hvor viktig det er å fortsette å gå fremover, selv med små skritt. Bringe glede inn i de små øyeblikkene, sier Monica.

Monica hadde aldri sett for seg at livet kunne snu slik det gjorde. Som 30-åring hadde hun to styreverv i et stort konsern, bachelorgrad, fast jobb og ti års arbeidserfaring fra mediebransjen. Alt gikk hennes vei. Hun fant  ut at hun ønsket å skifte beite, og jobbe for å bli en god advokat og begynte på jussen. Og rundt samme tid møtte hun , drømmemannen, giftet seg og ble gravid. Livet smilte.

Kjente på skyldfølelse

Utfordringene startet da hun var sju måneder ut i svangerskapet. Mannen hun elsket hadde kommet til Norge for å spille fotball, men visumet hans gikk ut, og Monica fødte alene.

Hun var da alenemor og tredjeårsstudent på juss, og skjønte etter hvert at pengene fra studielån og barnetrygd ikke strakk til.

– Jeg var så fortvilet over situasjonen og kjente på mye skyldfølelse. Jeg var fast innstilt på å fullføre studiene og skrev mastergraden mens jeg søkte jobber. Beskjeden var stort sett at jeg var overkvalifisert. Så der satt jeg, da, enslig mor uten jobb i mitt siste år på jussen, forteller Monica.

Håp om en bedre framtid

Dagene gikk med til jobbsøking etter endte studier. Flere hundre søknader ble sendt, uten positiv respons.

– Jeg følte at situasjonen var så utrolig håpløs, men klarte å motivere meg med et håp om en bedre framtid. Til sist fikk jeg napp på et vikariat. Jeg var ung og usikker, men endelig hadde jeg funnet noen som ønsket min kompetanse.

Ferie hadde hun ikke råd til å ta, siden nedbetalingen på studielånet hadde begynt å løpe, men Monika var fornøyd: Hun var på vei et sted.

Levde på en minimum

22.juli smalt det. Monicas kontorer var ikke langt fra regjeringskvartalet. De første dagene etterpå jobbet hun i samme tempo som før. To uker senere kom panikkanfallene og angsten.

– Jeg tenkte tanker som ”Hva om noe hadde skjedd med sønnen min?” “Hva om noe hadde skjedd med meg, og sønnen min hadde mistet moren sin?” Jeg reagerte på høye lyder og lyden av knust glass. Jeg fikk både dødsangst og separasjonsangst. Gråt og gråt på kontoret hver dag. Det ble så mørkt, så mørkt.

Monica merket at hun ikke klarte å prestere på jobb. Hun ble sykemeldt og måtte ta imot stønad fra Nav.

– Ettersom jeg hadde vært student og ikke hatt noe inntekt, levde vi på et absolutt minimum. Kino ble en utflukt man kunne ta en gang i året. Jeg gikk inn i en kjempedepresjon og var sykemeldt i halvannet år. Det eneste jeg klarte, var å ta hånd om sønnen min, men bare det å smøre en brødskive med leverpostei var utrolig vanskelig.

Monica følte at det var da alle drømmer brast. Da hun måtte innse at hun faktisk var syk. Hun gikk til behandling, og sakte, men sikkert, kom hun seg ut av mørket. Monica begynte å søke jobber igjen ettersom vikariatet var utgått. Hun søkte på alt fra barnehagejobb og jobb i matbutikk, til juridiske stillinger.

– Når hele livet forteller deg at du ikke duger, er det vanskelig å holde motivasjonen oppe. Under behandlingen klarte jeg etter hvert å tenke at de knuste drømmene mine ikke skulle definere meg, men at jeg skulle gå videre – små skritt av gangen. Det var da jeg fikk kontakt med Kirkens Bymisjon og Skattkammeret.

Skaper gode minner sammen

Skattkammeret låner ut gratis fritids- og sportsutstyr til barn og unge. Målet er at alle barn skal ha mulighet til å delta i fritidsaktiviteter uten en ekskluderende prislapp.

– Det var som å finne en ordentlig skatt. Før var den aller verste tiden ukene rett før en ferie, når sønnen min spurte: “Hva skal vi i høstferien, Mamma?” Etter at jeg oppdaget Skattkammeret fikk jeg et hav av muligheter. Det var alltid noe vi kunne finne på: fisketur, telttur, campingtur, skitur og padletur – det å gå de skrittene og ta den turen, sammen! Det var fantastisk. Jeg trengte ikke skamme meg for at vi ikke hadde råd til utstyr. Ikke minst kunne vi invitere med oss andre på tur. Jeg kunne selv bidra og tilby noe til andre. Jeg følte at jeg strakk til. Selv om jeg ikke hadde penger, så hadde jeg jo tid.

Følelsen av å kunne skape gode minner og opplevelser for sønnen, gjorde at håpet og gleden sakte, men sikkert vendte tilbake.

– Terskelen for å be om hjelp var så høy! Men da jeg kom til Skattkammeret, ble jeg møtt av bare hyggelige mennesker. Jeg behøvde ikke å forklare meg.

Etterlyser mer åpenhet

Nå håper Monica at hennes historie skal bidra til at flere benytter seg av Skattkammerets tilbud. Og at flere tør å snakke om hvordan det er å leve med vedvarende lav inntekt.

– Faktisk er det veldig dyrt å være fattig. Når du ikke har råd til å betale alle regninger med én gang, kommer det purringer med gebyr. Det er vanskelig å komme seg ut av sirkelen i det å leve på et minimum. Mange enslige har det sånn. Du føler deg mistenkeliggjort, og det er så lett å bli stigmatisert. Jeg fikk ofte høre utsagn som “Er du lat?” eller “Du ser ikke egentlig syk ut.”

Monica er opptatt av å se løsninger. Hun vil ikke være en som folk synes synd på. Nå fokuserer hun på at selv om hun ikke har god råd, så har hun i alle fall både tid, oppmerksomhet og tilstedeværelse å gi. Hun har satt de negative tankene på pause. I dag er hun i fast jobb.

– Før satt jeg og tenkte på alt vi ikke kunne være med på. Jeg tenkte: “Dette her er ikke meg.” Jeg måtte skifte fokus, tenke på hvor takknemlig jeg er for små ting. Det høres kanskje klisjé ut, men det handler faktisk ikke om hvem du er utenpå. Verdien av et menneske ligger inni.